Avvisninger og relasjonelle sår i møte med nye mennesker

Avvisning og tidligere relasjoner

En følelse av avvisning kan være vanskelig å imøtekomme, det kan kjennes svært personlig. Årsaken til at vi avviser hverandre kan være mange. Det kan være en respons på egen usikkerhet, det kan også fungere som en beskyttende mekanisme. Vi kan avvise andre fordi vi ikke ønsker å bli avvist selv. Jeg har for eksempel opplevd at andre har virket så bra at jeg ikke ønsker at de skal se mine feil og mangler, noe som kan skape avvisende mekanismer.

Vi alle bærer med oss erfaringer fra tidligere relasjoner i livet. Likevel ser nok disse erfaringene svært ulike ut, vi kan bære med oss ulike sår, hvor noen stikker dypere enn andre. Av og til tolker jeg andres måte å være på helt ubevisst i lys av andre mennesker jeg kjenner til, og relasjonelle mønstre jeg har vært vandt med. Senere har jeg oppdaget at det jeg kjenner til ikke alltid er anvendelig i møte med nye mennesker jeg har blitt kjent med. Disse har kanskje andre grunner til å handle slik de gjør, nettopp på bakgrunn av den unike livs bagasjen de bærer med seg.

En personlig fortelling

For en tid tilbake møtte jeg en fyr som jeg likte godt. Mer og mer kom jeg til en erkjennelse av en interesse for noe mer. Først fryktet jeg ingen avvisning, fordi jeg så at jeg ville beholde han som en venn uansett, og det var jeg helt ok med. Likevel antydet jeg min interesse overfor han. Responsen hans var tilbaketrekning i kombinasjon med den samme imøtekommenheten han tidligere viste meg. Jeg ble veldig såret og følte meg ordentlig avvist. Først skjønte jeg ikke hvorfor; jeg var jo i utgangspunktet helt ok med å beholde han som en venn.

Senere forsto jeg at min reaksjon handlet om at jeg helt ubevisst trakk forbindelser til tidligere relasjoner og erfaringer. Jeg husker tilbake til relasjoner til venninner i yngre år som var kalde og varme fra dag til dag. Hvor jeg aldri visste om jeg var inne i varmen den ene dagen, eller ute i kulden den andre. Hans respons og måte å reagere trigget altså noe følelsesmessig i meg, mulig fordi det berørte disse relasjonelle sårene jeg bar på, som jeg egentlig hadde glemt av.

En respons på å sortere egne følelser

Etter hvert forsto jeg også at hans måte å være på sannsynligvis kom av hans egen usikkerhet og behov for kontroll. Vennene hans hadde sagt at han ikke var klar for et forhold på dette tidspunktet. Det handlet nok hovedsakelig ikke om meg, men timingen. Jeg forsto at han ikke prøvde å unngå meg, men at han kanskje trakk seg vekk fordi han ble usikker. En annen forklaring kunne være at han trengte litt distanse for å kjenne etter hva han følte, nettopp fordi han følte noe.

Med andre ord tror jeg ikke han hadde en avvisende intensjon. Men at responsen snarere kom av et behov for å sortere egne følelser, i en situasjon han kanskje ikke følte så mye kontroll over. Istedenfor å forbli lei meg, bestemte jeg meg for at jeg skulle møte han på en god måte, og vise at jeg gav han tid og rom. Det resulterte i at han etter en tid plutselig begynte å gjengjelde med å ta initiativ ovenfor meg.

Et større bilde

Det er ikke alltid lett å si hva som får folk til å handle slik de gjør, og noen ganger blir vi veldig såret av det vi opplever som avvisninger. Men er det en ting jeg har lært så er det at jeg ofte trekker feilaktige konklusjoner. Veldig ofte viser det seg at vi trigges til respons på bakgrunn av det vi bærer med oss, heller enn det vi støter på, eller dem vi møter på.

Kanskje kan en øve seg på å være overbærende i møte med andre mennesker? Særlig de som er ulike en selv. En tanke er å utvide eget perspektiv; hvor andres respons på deg ikke nødvendigvis er et speilbilde av deg som person, men heller reflekterer et mye større bilde, knyttet til faktorer også utenfor deg selv.