Jeg tror mange har lignende drømmer, som blir hjulpet frem eller skapt av filmer og musikk. Vi ønsker oss den ene personen som skal redde oss fra ensomheten, fra all vår tidligere sorg i livet.
Tenker vi dette, er vi dømt til å bli skuffet. Vi kan ikke legge på kjærestene våre at de skal fylle opp behov andre skulle eller burde ha fylt opp i fortiden. At vi plutselig skal få venner, at verden skal elske oss, forholdet til moren vår fikses, barndomstraumene slettes – dette er urealistisk. Beviset for om man er verdt å elske bør heller ikke stå og falle på denne ene personen sine handlinger.
Jeg hadde også en annen drøm. Det var at de som ikke ville vises med meg, folk som var flaue over meg, «uoppnåelige», «for kule for meg», skulle bli kjæresten min og til slutt vise meg frem for vennene sine. Jeg skjønte det ikke da, men det handlet mer om selvfølelse enn om kjærlighet.
Medienes makt
Under mine første forelskelser hørte jeg mye på låter med tekster som «I can’t live without you». Det fins mange versjoner der ute av «love hurts», tekster som beskriver mennesker som føler seg tråkket på, men som fortsetter å løpe etter den de elsker. De står i en storm og nærmest skriker likevel: «give it to me, baby» - å få litt, er bedre enn ingenting. Jeg elsker fortsatt romantikk, men jeg har begynt å tenke at disse tekstene ikke er så romantiske allikevel. Det jeg tenker nå, er at det må finnes veldig mange mennesker der ute med dårlig selvfølelse, når de synger at de vil gjøre «hva som helst» for å bli i forhold der de blir behandlet dårlig. Jeg pleide å tenke at det ikke fantes noe mer romantisk enn å skulle omvende en som ikke var i stand til å vise kjærlighet. Å nå inn til en person med hardt skall, og å bli stående uansett hva. «I love it/ I hate it» - for en historie! Jeg ønsket en «filmavslutning», jeg elsket å se sårbarheten i «bad-guys». Men hvor sannsynlig er det egentlig at en som har et helt liv med trening i å gjøre seg hard, plutselig skal mykne som en katt for akkurat deg? Det triste var at jeg tenkte at det på en måte skulle gjøre meg ekstra spesiell og elskbar hvis en som først avviste meg, så skulle ta meg inn i varmen.
Vi i redaksjonen i Studenterspør.no ønsker oss stemmer som forteller om hvordan det er å være ung, student og menneske i dag. Dette er ett av de innsendte bidragene. Vil du skrive for oss, kan du se hvordan du går frem her
Intense følelser
Destruktive forhold romantiseres kanskje fordi de kan være intense. Men hva hvis det er fordi de inneholder mye annet som ikke har med kjærlighet å gjøre? Frykt for å bli alene, for å aldri finne noen andre, for at dette forholdet er det beste man noen gang vil finne? Det gir jo en spenning. Hvis man tror at man ikke vil overleve uten den personen, at man ikke fortjener bedre, eller at man ikke tåler smerten ved avvisning, blir det helt klart intenst.
Kjærlighet skal ikke gjøre vondt i seg selv. Kjærlighet skal føles godt. En bivirkning kan være sorg over å miste. Men det er annerledes enn sorgen over å ikke bli behandlet bra.
Alle fortjener å bli elsket
Alle fortjener en sjanse. Men livet er kort, og er det ikke bedre å forsøke å endre begynnelsen på et forhold enn slutten? Gjelder ikke tanken om at alle fortjener å bli elsket også den som forsøker av all makt å få et annet menneske til å føle seg elsket, på bekostning av selv å bli behandlet bra? Vil vi virkelig slite oss ut, gang på gang, med å løpe etter noen som kanskje, bare kanskje, en gang i fremtiden vil behandle oss bra og tørre å vise at de elsker oss?
Nå finner jeg ikke noe mer romantisk enn en snill fyr som viser meg interesse og kjærlighet, uten drama. Og så minner jeg meg selv om at han ikke skal være en drømmeprins. Han skal være ekte, akkurat som meg.