Spørsmål
Hei, jeg er bekymret for min bror! Han er nesten hele tiden på rommet sitt med mindre han er på jobb utprøvingen hans. Han er i 20 årene, vi begge er i 20 årene, vi bor hos foreldrene våres før studie.
Han tar aldri initiativ til noe, jeg er den som tar initiativ som skal vi se film sammen. Som går fint men da må jeg minne han på det, om ikke så blir han ikke med. Han har venner fra vgs og ungdomsskolen men oppsøker dem ikke så fort de slutter på skolen. Husker da han bodde på internat skole og jeg besøkte, og en av vennene hans kom til meg og sa at han nesten aldri er med dem med mindre de spørr mye og at han er mye på rommet. Han gamer eller ser på telefonen. Så han har ikke venner egt. Jeg har vært i bup for adhd siden jeg var 7, prøver å få han til å oppsøke hjelp, resten av familien klager og påpeker at han er hele tiden på rommet sitt… men de tar ikke initiativ til å hjelpe han til å oppsøke hjelp. Bare jeg, jeg har vært i bup for adhd siden 7 åring. Hvordan skal jeg løse dette?
Rådgiver svarer
Takk for at du sendte inn dette spørsmålet.
Du beskriver godt hvordan dette er en vanskelig situasjon å være i. Du ser at din bror sliter, du skjønner at han trenger hjelp, men du kan ikke gjøre det som skal til for at ting skal bli bedre.
Det er en vond følelse å se at andre har det vondt. Og når tiden går uten at noe blir bedre kan man føle seg rådløs og maktesløs og oppgitt.
Så skriver du om din egen erfaring av å få oppfølging som, antar jeg, har vært hjelpsomt. Så du vet at det nytter, og du ønsker kanskje at din bror også kunne fått hjelp.
Og så skriver du at det du gjør ikke er nok for at han, som nå er voksen, skal velge å oppsøke hjelp selv.
Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dette, at man ser andre som har det vanskelig og så kjennes det ut som om man ikke kan gjøre noen ting for å hjelpe.
Så hva kan du gjøre?
Kanskje ikke så mye mer enn du allerede gjør.
Du gjør jo allerede noe som er viktig, du snakker med han om hva du ser, du tar initiativ og inviterer han med på ting.
Du bryr deg!
Det høres ut som du både har omsorg for din bror og at du gjør ting som er nyttig for han. Og selv om du kanskje ikke ser noen endring tror jeg at det du gjør er veldig bra og viktig å fortsette med.
Min erfaring er at slike ting som virker små er veldig nyttig. Fra din brors perspektiv er du der for han, du bryr deg, du ser at han er isolert og du tar initiativ og får han med på ting.
Fortsett med det, og fortell han hva du tenker om hvordan ting er, kanskje du får han til å fortelle hva han tenker om dette.
Og kanskje viktigst; si at du vil hjelpe han hvis han trenger hjelp.
Jeg tror det er viktig å vite dette: At hvis det skal skje noen endringer så må han være med, han må ønske endring, han må ta noen valg og gjøre noe som er forskjellig.
Da kan det være bra for han å ha en søster som kan støtte og hjelpe med å få det til.
Jeg tror også det er viktig at du tar vare på deg selv. Du beskriver en situasjon som ofte er vanskelig å stå i, og da kan det være nyttig å ha noen å snakke med om det.
Derfor kan det være greit å vite at du som student har et gratis tilbud om helsehjelp gjennom studentsamskipnaden din. Det er litt ulikt hva tilbudet er for de forskjellige studiestedene, så sjekk ut hva som kan være nyttig for deg.
Jeg legger ved en artikkel som har noen gode råd om temaet.
Så håper jeg dette ga deg noen nyttige innspill, og jeg ønsker deg lykke til videre.
Vennlig hilsen,
Psykiatrisk sykepleier og kognitiv terapeut.