Spørsmål
Jeg vil jo å bli valgt som den aller mest. Føler når jeg blir kjent med folk. Opplever st andre blir fort kjent med hverandre og blir venner, mens jeg står igjen. Folk sier jeg er hyggelig og er lett å prate med. Og jeg er søtt osv.. men føler ikke jeg er «del av». Lurer på er noe jeg gjør som er galt. Andre sier jeg gjøre ikke noe galt. Og alle digger meg sier noen. Men jeg føler ikke det. Jeg har prøvd å vise interesse og sånt. Men blir som regel ikke noe mer. Har litt ustabilt selvtillit. Jeg har syndrom som gjør at jeg har annerledes utseende. Noe ganger ser jeg meg selv som pen, andre ganger ikke, spesielt når andre tok bilde av meg. Og jeg er tynn og er veldig snill og mer stille når jeg er med større gruppe, men er mer åpent når jeg er med små gruppe av folk jeg føler meg trygg med. Føler det må ta lang tid å bli kjent og bli nært. Føler jeg er ikke viktig nok for andre. Jeg takler ikke god å være med folk som har sterke personlig eller som tar mye plass.
Klinisk sosionom og psykolog svarer
Dette høres vanskelig og sårt ut. Først og fremst vil jeg trekke frem at du ikke er alene om å kjenne på følelsene du beskriver. Mange studenter og mennesker i andre livssituasjoner kan føle på og oppleve at de ikke er er en del av et fellesskap.
Å bli en del av et fellesskap
Vi mennesker er litt ulike med tanke på hvor lett vi blir kjent med hverandre. Og hva som skal til for at vi kjenner oss nær andre og som venner. Noen tar stor plass og har tilsynelatende mange venner, mens andre (kanskje de fleste?) bruker litt lenger tid. For mange kan det også være lettere med mindre grupper, og mer utfordrende med store grupper og store personligheter. Dette er med andre ord helt normalt å kjenne på, du er ikke alene, og du er like viktig som alle andre. Likevel kan jeg godt forstå at det både oppleves og kjennes sårt å kjenne på det å være utenfor.
Noen spørsmål til refleksjon:
- Har du opplevelser med gode venner du kan hente frem igjen, hvordan ble dere kjent, hvor lang tid tok det osv.?
- Klarer du å se din egen verdi, at du er like viktig som alle andre?
- Følelsene dine er ekte, men er de sanne? Noen ganger er følelsene våre "gamle" dvs. at de forholder seg mest til gamle situasjoner enn den vi akkurat er i. Og kan dermed skape forvirring.
- Hva skal til for at akkurat du kjenner at du er en "del av" det du ønsker å være en del av? Hva er det du tenker at mangler? Noe de andre gjør? Noe med dine egne følelser?
Selvfølelse/selvtillit
Det er også vanlig at når en strever med selvfølelsen, så blir det vanskelig å ta i mot gode ting andre sier. Det matcher ikke helt innsiden, og vi begynner å tvile på om det stemmer. Det virker som om selvfølelsen din og selvtilliten din påvirkes både av utseende og tanker du har rundt ditt eget utseende, samt opplevelsen av å stå på utsiden av fellesskapet.
Veien videre
Kanskje det å få øve seg i litt mindre sosiale settinger kan være godt for deg. Sosiale situasjoner hvor du kan kjenne deg trygg og ha mulighet til at andre blir kjent med deg. Husk at gode vennskap for de aller fleste tar tid å bygge, og forsøk å ikke sammenligne deg med de som tar størst plass. Slik vil det ofte være i grupper, noen tar større plass enn andre, det betyr ikke at de er viktigere.
Hva som påvirker mest hvordan du har det, kan være med på å hjelpe deg til å finne ut av hva du best kan jobbe med videre. Handler det mest om å kjenne seg på utsiden, eller handler det mest om å være usikker på eget utseende? Du trenger ikke å finne ut av dette alene, din samskipnad har samtaletilbud du kan oppsøke og få hjelp av.
Vennlig hilsen,
Klinisk sosionom og psykolog