Spørsmål
Eg har det veldig vondt. Eg går nå gjennom en sorg over å ha mistet behandleren min etter flere år. Vi hadde en veldig god relasjon. Hun ga meg avskjedsklem tiltross for hun hatet å klemme. Hun ble veldig rørt da eg ga henne hjemmestrikkede grytekluter til henne i julegave. Hun ga meg en julebrus i retur og vi delte serietips til hverandre. Hun ga meg flere komplimenter og hun delte også litt om sitt eget liv. Det som gjør vondt nå er at det ikke virket som at hun syntes det var trist å avslutte (syntes det var vemodig) Det som gjør sorgen enda verre nå er at jeg fikk et inntrykk av at behandleren ikke syntes det var trist å måtte avslutte. Eg forstår bare ikke hvorfor behandlere som har hatt pasienter over flere år ikke blir trist (synes det er vemodig) over å måtte avslutte behandlingen. Det sårer veldig og betro seg til noen for så å ikke bety noe særlig for personen. Hva er galt med meg? Hvorfor ble hun ikke trist? Hvorfor betydde eg ingenting for henne?
Fagperson svarer
Godt å høre at du er i kontakt med dine følelser og kan utrykke deg så tydelig. Du kjenner sorg over en langvarig relasjon som har betydd mye for deg. Dette er en helt naturlig reaksjon.
Jeg jobber som psykolog, og de aller fleste av mine pasienter vekker mange gode følelser i meg. Jeg kan kjenne at jeg virkelig bryr meg. Noen ganger er det en ekstra god match, og kanskje kunne vi til og med vært venner dersom vi hadde møtt hverandre i en annen setting etc. Samtidig har jeg en rolle som en hjelper, med taushetsplikt og ansvar for å gi best mulig og tilpasset helsehjelp. Det er den som kommer til meg i behandling som skal stå i fokus, og jeg ønsker å unngå å belaste den andre med mine følelser. Det betyr at jeg kan bli lei meg noen ganger når jeg må avslutte en student, men jeg tror ikke nødvendigvis at den andre kan se det, og ønsker heller ikke å utrykke det direkte. Som profesjonelle hjelpere må vi romme våre egne følelser og tåle at det kan være trist, vondt, håpløst etc. Jeg tenker også at jeg ønsker å gi håp og støtte om at pasienten vil klare seg selv, ettersom vi vet at det kan kjennes overveldende å skulle "klare seg selv" når man har knyttet seg i terapi.
Det kan være at din behandler kjente seg trist, men ikke viste det til deg. Ut fra hva du forteller tror jeg du kan være sikker på at du har betydd noe for henne. Husk også at vi har mange etiske retningslinjer å forholde oss til, som å unngå å gå inn i personlige relasjoner med pasienter i etterkant av behandling.
Du har lov til å sørge. Forsøk å ta med deg det gode du fikk, og tenk at du fikk en plass hos henne. At hun ikke viste deg at hun var lei seg, betyr ikke at hun ikke brydde seg om deg. Det at du kjente at det var en god relasjon er viktig informasjon, ikke smuldre opp dette i din tolkning. I tillegg vil jeg påpeke at det er positivt at du knytter deg til andre, ta det med deg inn i nye vennskapsrelasjoner!
Lykke til!
Vennlig hilsen Psykologen