Spørsmål
Hei. Jeg har lurt lenge på, jeg sliter med å være aktiv i sosiale sammenhenger. Jeg pleier å være aktiv fra starten av, men så glipper jeg litt og fort blir jeg passiv og bare ser på og håper på at noen bare legge merke til meg. Jeg føler det er lettere å prate med en til to stykker enn med flere. Tror jeg ofte blir sliten eller usikker av å snakke med flere folk i en gruppe. Vet ikke helt om det handler om ADHD, eller sosial usikkerhet eller noe helt annet. Føler meg mindre sett i større gruppe, sliter med å ta plass og be folk om å se meg når jeg vil si noe. Og jeg overtenker om andre synes jeg er kjedelige, spesielt i samtale med kollegaer. Fikk tilbakemeldinger av mor om at jeg bør lese mer nyheter og bøker for å skaffe meg kunnskap om politiske og ting som skjer i verden. Det irritere meg og gjør meg mer usikker på om jeg er inkompetent. Jeg kjenner stresset over å tenke på at jeg må lese. Synes er bare vanskelig. Ønsker bekreftelse på at det gjør ikke meg kjedelig for andre?
Psykolog
Tusen takk for spørsmålet ditt. Det høres slitsomt ut for deg å kjenne på denne usikkerheten og stresset når du skal delta sosialt, og kanskje særlig i større grupper. Det høres også ut som dette er noe du har kjent på over tid, og at du har begynt å tvile på deg selv, hva du kan bidra med, og din egen kompetanse. Da er det ikke rart at du synes dette blir vanskelig, stressende og plagsomt.
Gruppesamtaler kan være krevende
Jeg vil begynne med å si at det du beskriver er veldig normalt å kjenne på, og trenger absolutt ikke bety at du har en vanske eller diagnose. Du forteller at du er aktiv fra starten av, noe som forteller meg at du også viser interesse og tar initiativ. Så er det noe som skjer, som gjør at du blir mer passiv. Det kan faktisk være veldig krevende å delta i samtaler i større grupper, fordi det sosiale samspillet blir mer komplekst: det er flere stemmer, raske skift i tema, økt konkurranse om å ta ordet (og kanskje frykt for å ta ordet fra noen andre), økt bevissthet på hvordan man fremstår og hvordan det man sier blir tatt imot. I tillegg skal man huske hva som blir sagt, og forsøke å formulere det man vil si. Dette er mye å prosessere på én gang, og krever mye mental energi. Det er ikke så rart at mange heller foretrekker samtaler med én eller noen få mennesker av gangen, her er vi mennesker også forskjellige og har ulike preferanser.
Dine egne tanker og tolkninger – kan det bli en ond sirkel?
Du forteller videre at du har lagt merke til at du i samtaler begynner å overtenke hvordan andre oppfatter deg, og at du blir bekymret for at andre skal synes du er kjedelig. Denne tanken (for det er bare en tanke) bidrar trolig kun til å gjøre deg mer usikker og stresset, og som igjen kan heve terskelen og gjøre det vanskeligere å ta ordet. På denne måten kan det oppstå en ond sirkel, der dine egne negative tanker/antakelser gjør at du kanskje unngår å si noe, og som igjen kan forsterke opplevelsen din av å være passiv, ikke bli sett, og også antakelsen om at andre opplever deg kjedelig. Ofte er antakelsene eller tolkningene våre mye sterkere enn de faktiske bevisene for dem. Når man blir stille i en gruppe, er det lett å tenke «Nå virker jeg kjedelig». Husk at dette er en tolkning man gjør, ikke fakta. Andre kan oppfatte en som lyttende, rolig eller ettertenksom. Prøv derfor å legg merke til når du beveger deg fra observasjon («Jeg har sagt lite de siste 10 minuttene»), til en tolkning («De synes sikkert jeg er kjedelig.»).
Øv på små bidrag i samtaler
For å bli tryggere på deg selv i samtaler kan du øve deg gradvis, selv om det kan føles litt ubehagelig. Kanskje er det lettere å begynne i små grupper der du føler deg litt tryggere. Når du blir passiv, kan det være et konkret mål å bidra litt tidligere inn i samtalen; jo lenger man venter med å si noe, desto vanskeligere kan det føles å hoppe inn. Du kan f. eks. stille et kort spørsmål, kommentere på noe, eller dele en kort erfaring.
Rette fokus utover
En annen ting som kan være hjelpsomt i samtaler, er å forsøke å rette fokus utover; på de andre, og på hva de sier. Når vi blir bekymret for hvordan andre oppfatter oss, har vi en tendens til å bli veldig oppmerksomme på oss selv, hvordan vi fremstår, og bli selvkritiske. Derfor kan det være lurt å ha en bevissthet rundt hvor man retter fokuset sitt. Forsøk å konsentrere deg om de andre og det som blir sagt. Da blir du mindre selvbevisst, og det blir også lettere å følge med og reflektere over det som blir sagt i samtalen.
Så har du i tillegg fått råd om å lese mer, noe som virker å ha gjort deg mer usikker på deg selv. Mange har forestillinger om at de må være morsomme, spontane eller ha noe interessant å komme med til enhver tid. Det trenger man ikke, og det blir veldig slitsomt å skulle forsøke å nå opp til slike urealistiske krav. Det er nok å lytte, vise interesse og nysgjerrighet, og å være seg selv.
Lykke til!
Hilsen psykologen