Spørsmål
Jeg sliter en del med angst. Jeg føler jeg at hodet mitt prøver å overbevise meg om at ting som ikke har skjedd, har skjedd. Altså at jeg egentlig vet at de ulike tingene jeg engster meg for ikke har skjedd og er urealistisk, fordi jeg ikke har noe minne av det. Likevel føler jeg at angsten tar over og prøver å overbevise meg om at hendelser kan ha skjedd uten at jeg husker det. Derfor blir jeg litt redd for tankene mine og de scenarione som hodet mitt lager. Begynner jo også å tvile på eget minne, selv om jeg egentlig vet at det bare er angsten. Hvordan kan jeg klare å skille angsten og den faktiske virkeligheten fra hverandre?
Fagperson svarer
Tusen takk for spørsmålet ditt! Det høres ut som du kjenner deg veldig engstelig og at dette kan gjøre deg forvirret. Det virker også som du tenker og bekymrer deg en del rundt dette. Samtidig har du en rasjonell del av deg som forstår at dette er "angsten som snakker", men du er altså redd for at frykten skal ta overhånd.
Det er helt forståelig du blir redd for dette og for de tankene du beskriver. Da kan det være godt å vite at tanker nettopp bare er tanker - at det er avstand mellom disse og virkeligheten. Ikke sjelden kan vi ta våre tanker for gitt som sannheter, men vit at dine tanker ikke sier noe om hvem du er. Det er heller ikke uvanlig for de fleste å ha skremmende, fæle eller absurde tanker/forestillingsbilder. Det er først når vi henger oss opp i disse at de kan bli plagsomme. Ingen av oss kan ha full kontroll over våre tanker, men heldigvis kan vi styre hvordan vi forholder oss til dem. Det vil si hva slags oppmerksomhet vi gir og måter vi møter dem på.
Når vi opplever egne tanker som skremmende finnes det to vanlige reaksjoner på dette:
- Å forsøke kvitte oss med, være på vakt for eller unngå dem. Paradoksalt nok vil alle slike forsvarsstrategier bare gi dem mer kraft. Slik kan de uønskede tankene etter hvert oppleves påtrengende og gjentakende.
- Å gjøre en "ritual" for å få kontroll på det man er redd for.
Dette kan være både i form av tanker og handlinger. I ditt fall kan jeg gjette at du f eks forsøker å anstrenge deg for å huske hva som faktisk skjedde. Kanskje du også søker informasjon som skal bekrefte eller avkrefte tankene ved å spørre andre.
Begge disse strategiene er naturlige, men når du prøver å motstå tankene, eller bruker mye energi på å undersøke og finne ut av dem så oppfører du deg "som om" det er sant at tankene dine er farlige eller sier noe viktig om virkeligheten. Det gjør at de vekker mer angst og ubehag, og opprettholder problemet.
Løsningen er å akseptere tankene uten å engasjere deg i dem/vie dem oppmerksomhet. Selv om ditt endelige mål er å bli fri fra dem, er den beste måten å gjøre det på å tenke "Det er OK at jeg har denne tanken – det gjør ikke noe om den kommer tilbake, og jeg trenger ikke å finne ut av om det er sant eller ikke".
En øvelse til deg kan være å observere en vanskelig tanke når den dukker opp, uten å dømme den: registrer tanken, ta den for det den er (husk: bare en tanke), men legg gjerne merke til følelsen den kommer med (f.eks. frykt) og tillatt følelsen å være der. Etter hvert vil du kjenne at den roer seg fordi du har gitt det den trenger, nemlig å bli møtt. Følelser roer seg nemlig når man aksepterer og gir dem rom.
Om du synes dette blir vanskelig å håndtere på egen hånd kan du oppsøke et tilbud ved studentsamskipnaden du hører til eller via din fastlege. Vit at det finnes god hjelp for det du strever med. Jeg legger ved noen relevante artikler jeg også tror kan være til nytte for deg. Lykke til!
Vennlig hilsen fra psykologen