Spørsmål
NoHei! Jeg tenker mye på at det hadde vært best om jeg var død. Jeg har hatt tilbakevendende tanker om at jeg burde vært død/ikke burde vært født i perioder siden slutten av barneskolen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal fortsette å være her i verden når jeg ikke har det bra med å være her. Jeg har forsøkt å søke hjelp flere ganger de siste årene, men det virker som om jeg ikke kan få det bedre. Jeg har gått til en psykolog privat og psykomotorisk fysio for noen år siden, og har gått til en psykolog på DPS i cirka 8 måneder nå. Jeg hadde et dårlig forhold til min forrige fastlege, men byttet for snart ett år siden, og har den beste fastlegen jeg kunne tenke meg nå. Jeg liker veldig godt psykologen jeg går til, men jeg føler meg veldig fanget og fastlåst i det jeg strever med. Psykologen jeg går til er bekymret for at jeg får det verre under behandling, og vi skal ha et møte med fastlegen om "veien videre", men alt jeg tenker er at det er best om jeg endelig får dø. Hva kan jeg gjøre?
Psykolog svarer
Tusen takk for eit viktig, vanskeleg og vondt spørsmål. Å gå med slike tankar over lang tid må vere komplisert og frustrerande, og mange vil nok ha ei oppleving av å vere fastlåst. Samstundes høyrast det ut som du har forsøkt å få hjelp tidlegare og framleis gjer dette. Det er godt å høyre at du ikkje har gitt opp!
Ønske om å sleppe
For veldig mange som har det vondt blir tankar om døden ein måte å vite at ein har ein veg ut av smerten. Ofte er dette eit uttrykk for desperasjon etter å få det betre, heller enn eit reelt ønskje om å dø. Kanskje er det slik for deg og?
Indre konflikt
Når eg les det du skriv får eg tankar om at det er to sterke sider i deg. Den eine har lyst å gi opp i møte med smerten og det fastlåste, medan den andre har lyst å få det betre. Den siste sida blir tydeleg gjennom at du følgjer opp psykologen din og skal på møte med fastlegen. Det er ofte lett å tenke at ein berre bør snakke om ei av desse sidene, men ofte i terapi kjem endring når ein tør og anerkjenne begge sidene og konflikten mellom dei.
Fortset å snakke!
Det er godt å høyre at du liker fastlegen og psykologen din. Behandling går sjeldan rett fram og mange gongar blir det vanskeleg undervegs. Eg vil oppfordre til å snakke om kjensla av motbakke med behandlarane dine, både med kvar enkelt og på det felles møtet. Då har ein moglegheit til både å justere kursen og du treng ikkje vere aleine med tankane.
Har du planar om å ta livet ditt?
Eg blir også sjølvsagt bekymra når du skriv at det kanskje er best å døy. Har du planar eller intensjon om å ta livet ditt? I såfall har eg lyst å oppfordre deg til å snakke med nokon om det. Riktige personar vil vere fastlegen og psykologen din på dagtid og legevakt på kveldstid.
Nokon å snakke med?
Om du ikkje har intensjon om å ta livet ditt, men treng nokon fleire å snakke med finnast det fleire samtaletjenestar der du kan snakke anonymt:
- Mental Helse: 116 123 (hele døgnet)
- Kirkens SOS: 22 40 00 40
- Chat med Kirkens SOS hver dag fra 18.30-22.30 (fredag frem til 01.30)
- Studenttelefonen: 116 123 (tast 3) (Alle dager fra kl 16.00 til kl 06.00)
Og til slutt: Om du ikkje har nemnt det du skriv om i spørsmålet her til fastlegen og psykologen din er kanskje dette noko å snakke om på det felles møtet de skal ha.
Eg har også lagt ved ein artikkel om sjølvmordstankar som kan vere nyttig.
Masse lukke til!
Venleg helsing frå psykologen