Spørsmål
Hei, jeg studerer sosionom og er ferdig utdannet til sommeren. Har slitt mye med angst og depresjon allerede fra jeg var veldig liten, og har nå hatt en periode på nesten 2 år hvor jeg har vært veldig depremert (selvmordstanker), hatt mye angst og har spiseforstyrrelse (anoreksi). Jeg er fortsatt i en veldig dårlig periode, men går på antidepressiva som jeg håper vil hjelpe. Det jeg egt lurer på er om jeg passer til å jobbe innenfor dette yrket? Jeg har egt planer og har veldig lyst til å jobbe innenfor psykiatrien, og jeg vil hjelpe andre som trenger hjelp. Men jeg har gått til privat psykolog i over 8 måner, og skal starte på dps i slutten av februar, så tenker mye på at jeg egt kanskje passer bedre som pasient enn som hjelper? Har også en del selvskadingsarr på armene, og er redd for at folk ikke vil ansette meg eller liksom tenker at jeg ikke passer til dette yrket. Setter pris på noen tanker rundt dette fra noen andre.
Sosionom svarer
At du har erfaringer fra psykisk sykdom betyr ikke at du ikke kan jobbe i psykiatrien. Arr på armene får du ikke gjort stort med. Du kan kanskje skjule dem på jobbintervju, eller du kan planlegge hvordan du selv ønsker å kommentere dette til dine fremtidige arbeidsgivere. Men deltagelse i arbeidslivet krever at du blir frisk først, det er vanskelig å jobbe, uansett fagfelt, med de symptomene du beskriver.
Jeg skriver ned noen spørsmål som kanskje kan være nyttig refleksjon for deg:
- Hva gjorde at du valgte å studere sosialt arbeid?
- Interesserer du deg fortsatt for faget?
- Hvorfor ønsker du å jobbe i psykiatrien?
- Hva tror du at dine sterkeste egenskaper vil være i en slik jobb, når du er frisk?
Kanskje noen av svarene på disse spørsmålene kan gi deg motivasjon eller større mestringstro?
Jeg forstår at du har det vanskelig nå, og jeg er glad for å høre at du har et behandlingstilbud. Jeg må også si at jeg synes det er ordentlig imponerende at du har fått til å ta en utdanning til tross for at du har vært så plaget.
Jeg vil gjerne minne deg på at vanlige symptomer hos mennesker med depresjon er mangel på tro på at man får til noe, mangel på tro på at fremtiden vil bli bra og mangel på tro på at andre vil vurdere en som noe positivt. Det kan nok derfor hende at det er depresjonen som "snakker" når du tenker at du kanskje passer bedre som pasient enn som hjelper og når du er redd for at ingen vil ansette deg.
Jeg vil derfor anbefale deg i første omgang å fokusere på å bli frisk. Gjennomfør behandlingen, vær sammen med støttende mennesker og prøv å finne aktiviteter og oppgaver som du opplever som styrkende, før du bestemmer deg for å gi opp din karrieredrøm. Du trenger ikke bestemme deg for resten av fremtiden din nå, og en bachelor i sosialt arbeid er en allsidig og god utdanning du vil ha nytte av uansett hva din karrierevei måtte bli.
Jeg ønsker deg lykke til
Vennlig hilsen
Klinisk sosionom