Spørsmål
Hei! Jeg fikk nylig stilt diagnosen uspesifisert personlighetsforstyrrelse, og jeg er litt usikker på hva jeg tenker, føler og kjenner på rundt det. Tidligere har andre diagnoser blitt "mistenkt" - kompleks PTSD, emosjonelt ustabil pf, autisme, tilbakevendende depresjon. Behandlerne som har satt uspesifisert PF som diagnose nå sier at de har satt en vag diagnose fordi det er vanskelig å danne seg en entydig forståelse for hvilken diagnose som blir rett å bruke. Jeg føler meg så alene og ensom. Jeg synes det er vanskelig å søke trøst og støtte hos venner, og har ikke et nært forhold til familien. Jeg har alltid blitt oppfattet som "vellykket" fra utsiden, så at jeg strever ganske mye med ting er på en måte usynlig for andre. Det er bare fastlegen og psykologen som vet hvordan jeg har det. I det siste har jeg hatt en "rar" lengsel etter å bli holdt. Jeg kan ikke huske sist jeg fikk en klem. Jeg lengter veldig etter det. Kan jeg spørre fastlegen/psykologen om en klem? Er det rart?
Psykolog svarer
Så vondt å høre at du føler deg alene og ensom. Når vi står i sårbare situasjoner, aktiveres tilknytningssystemet vårt; vi kjenner at vi trenger støtte og omsorg fra andre mennesker. Det kjennes riktig og viktig å få psykisk støtte gjennom trøstende ord, men også fysisk trøst gjennom f.eks en klem. Dette er et helt grunnleggende menneskelig behov som finnes i oss alle; det er derfor ingen "rar" lengsel du bærer på.
Det er en sårbar situasjon å bli vurdert og få ulike diagnoser, og jeg kan forstå usikkerheten du kjenner på når det gjelder en "uspesifisert" diagnose, da dette kan fremstå som en mer "ullen" diagnose enn andre diagnoser med tydeligere symptomer. Jeg får en tanke om at du kanskje sitter igjen med en del ubesvarte spørsmål? Dersom det er slik at det er mange ting du lurer på, kan det kanskje være til hjelp å be om en ny gjennomgang av utredningen, slik at du kan stille de spørsmålene du trenger.
Når det gjelder å be fastlegen/psykologen om en klem, er dette noe du kanskje må finne svaret på selv. Jeg tror nemlig det er ulik praksis her, og at det kommer an på flere ulike faktorer. Mange leger/psykologer opplever det helt uproblematisk å gi klem til en pasient, og kan til og med anse det som en tillitserklæring å bli bedt om en klem. Andre kan imidlertid være forsiktig med dette, enten fordi de ikke føler det selv er naturlig, men også evt. for å respektere pasientens grenser. Enkelte pasienter kan oppleve det for privat å få en klem av en lege/psykolog. Dersom du ønsker å gi en klem, men føler deg usikker, går det alltids også an å spørre "er det greit om jeg gir deg en klem?".
Du skriver at du har venner, men at de vet lite om hvordan du har det. Kanskje det går an å forsøke å øve deg på å gradvis åpne litt opp for dem om hvordan du har det? Dersom du klarer å åpne mer opp, kan det være du kan få litt mer av den støtten du trenger, og at du kanskje vil føle deg litt mindre alene.
Ønsker deg lykke til videre.
Vennlig hilsen fra psykologen