I hverdagen, ved å møte mennesker, blir du på en eller annen måte bedt om å fortelle din historie. Og det forventes at du forteller den gjennom veldig spesifikke og generaliserte spørsmål. Hvem er du? Hva gjør du? Hvor gammel er du? Hvor kommer du fra? Hva er hobbyen din? Har du kjæreste?

Helt siden videregående kan jeg huske et sterkt ønske om å bli spurt om noe annet enn disse standardspørsmålene. Og et enda sterkere: et behov om å finne mennesker som ønsket å lytte til andre svar. Jeg følte meg alltid fanget av disse generaliserte spørsmålene, fanget av forventningene og den sosiale strukturen som følger med dem. Det var vanskelig å svare fritt, å svare som meg selv, slik jeg genuint er. Jeg prøvde likevel alltid å uttrykke meg, men resultatet var alltid en overraskelse for andre, som ofte ble forvirret av min smak, mine meninger, mine ord.

Skulle så gjerne fortalt deg mer!

Hvordan føles det å være meg? En som liker ting andre synes er merkelige. En som føler kjærlighet annerledes, en som oppfatter kroppen sin annerledes.

Hvis bare det å være annerledes ikke var et problem -ville jeg ha elsket å fortelle mer!

Å lete etter ord for å være meg

Men, hvilke ord ville jeg ha brukt? Jeg hadde ikke mange. Jeg kjente dem ikke. Og hvordan kan man egentlig fortelle en historie, selv om det er sin egen, når man ikke har ordene? Hvor kunne jeg finne dem, som tenåring? Det fantes ingen som kunne lære meg ordene heller. Ikke hjemme, ikke på skolen, eller noe annet sted rundt meg på den tiden.

Jeg er «seksuelt tiltrukket» av alle «kjønn». Jeg er «queer». Jeg føler kjærlighet for flere, jeg opplever forhold og romantisk kjærlighet innenfor «polyamori». Jeg relaterer meg ikke til «noe kjønn». På grunn av kroppen min, forventer folk at jeg skal være kvinne, men jeg relaterer meg rett og slett ikke til «noen kjønnskategori».

Hva er «kjønn» og hva er «sex»? Vi kan diskutere dette i all fremtid. Uansett ord og hvor mye enighet det finnes om dem, er det eneste som er sikkert: Vi ganske enkelt er!

Jeg er rett og slett meg. En person, som mange andre, som trenger å låne ord for å fortelle sin historie. En person som må forklare sine ord til et samfunn som avviser dem, som ignorerer dem, som dømmer dem. Jeg er ganske enkelt en person som eksisterer, selv når jeg ikke har ordene til å bevise det.

Håper du spør meg. Og håper du har lyst til å lytte